Fra Julenissens Verksted

Av: Werner Christie,  Januar 2007

Når du åpnet julepakkene i fjor er sjansen stor for at det på mange eller de fleste gavene stod et lite merke: ”Made in China”. En hoveddel av det vi kjøper av tekstiler, klær, sko, leker og andre fabrikkerte produkter produseres nå i de store industriparkene sør og øst i Kina. Der jobber ikke små nisser med hvitt skjegg, men unge Kinesere fra landsbygda lenger vest og nord i landet.

På vei til byen
Rundt 130 millioner av dem har tatt sekken på ryggen og reist fra landsbyen for å tjene seg litt ekstra, det er den hittil største folkevandringen noensinne på jorden. Likevel er det ikke så stort de tjener etter våre standarder for en arbeidsdag som er hinsides våre lover og regler. 7-800 kroner måneden regnes som en brukbar lønn,  til gjengjeld er arbeidsdagen mellom 10 og 12 timer, og arbeidsuken 6 eller 7 dager. Er du heldig får du en ukes ferie i året. Mange ville nok gjerne bedre på disse forholdene, men det er fortsatt noen hundre millioner igjen på bygdene som gjerne overtar jobben din om du prøver å protestere. Marginene er meget små, oppkjøpere og merkevarefirma fra vest vet å utnytte sin forhandlingsposisjon og ennå ubegrensede mengder billig arbeidskraft. Kineserne regner med at over 300 millioner nye mennesker fra landsbygda bør få jobb i byene i løpet av de neste 25 årene for å vedlikeholde den høye veksten.
 
Livet på bygdene
Det er kanskje ikke så rart bygdefolk er på jakt etter bedre forhold. Etter at de store kollektivbrukene i Kina ble splittet opp i små teiger etter produksjonssvikt, matforsyningskrise og sult på 70-tallet,  har den gjennomsnittlige bondefamilien i Kina disponert 2 -3 mål av statens jord til å dyrke det de skal leve av. Det gir ikke store utkomme, kanskje 3 – 4000 kroner i året. Men jorda er en ressurs de nødig gir fra seg, det er det eneste sikkerhetsnettet de har. På bygdene finnes det ikke forsikringsordninger og subsidiert helsestell slik de fleste statsansatte og mange andre i byene har. Inntil i år har det heller ikke vært gratis skolegang for barna, og helsetjenester kan være vel så dyre som i byene. Etter at Kina ”åpnet opp” for markedsøkonomien på slutten av 80 –tallet, har det Kinesiske skole og helsevesenet som tidligere hadde ry for å være blant de beste i U-land blitt overlatt til seg selv, eller markedskreftene som det heter. Slik det er i dag er alvorlige sykdommer og behandlingskostnader den viktigste årsak til alvorlig fattigdom.

Sykehuskrise
Sykehusene er alvorlig underfinansiert, de lokale administratorene må la pasientene betale. Legene skriver ofte ut unødvendig medisin til ågerpris for å sikre egen inntekt og sykehusets drift. Staten dekker bare 17 % av de totale helseutgiftene i Kina, og på landsbygda ofte ikke det engang. Det svarer til det vi i Norge betaler i egenandel.  Helseutgiftene ligger på 5,4 % av bruttonasjonalproduktet(BNP), mot nærmere 9 % i Norge som har mye høyere BNP pr. innbygger. Mange har ennå ikke innlagt vann og strøm, veiene er mange steder ikke mye å skryte av, og nord og vest skaper tørke små avlinger, men Kineserne klager overraskende lite så langt. Det som skaper mest uro, er når lokale myndigheter tar fra dem den lille jordflekken de har for å selge til nye boliger eller industripark, og kompensasjonen de får ikke står i forhold til inntekten av salget.

En bedre fremtid i byene?
Det er lett å forstå at mange ungdommer søker en bedre fremtid i byene. Men det er ikke lett å etablere seg der heller. Ønsker man å ta med seg familien kreves det en rekke tillatelser til å kjøpe seg bolig, flytte inn, få med ektefellen, få barna på skolen osv. Det er forskjellig lovverk og regler for bønder og byfolk, og ikke enkelt å fylle ut skjema og skaffe seg tillatelser fra 14 -15 forskjellige instanser. Resultatet blir ofte at en sønn eller datter drar til byen alene, bor i brakker med 12 på rommet og køyseng i 3 høyder og arbeider mens barna og evt. kona er igjen på landet hos besteforeldre og svigerforeldre. Av den lille lønna må penger sendes hjem til familien, som er den viktigste faktor og forpliktelse i Kinesernes liv og moral. I byene jobber de i fabrikker og produserer varer for markedene i vest, eller de bygger dyre boliger og flotte kontorer for den rike del av befolkningen i byene, kanskje allerede 2-300 millioner mennesker. Det sies at det nå er flere dollarmillionærer i Kina enn i USA og en voksende middelklasse med god økonomi. Forskjellene øker mellom de fattige og rike.
 
Tro på fremtiden
Like fullt; Kineserne har opplevd at de siste 15-20 årene har gitt dem nye muligheter, og bedre økonomi. For de fleste ikke så svært mye, men likevel merkbart. De ser håpefullt på fremtiden, og har tro på at det skal bli bedre også for dem som ennå ikke har fått sin andel av veksten. Før het det at ”noen må bli rike først”. Det har mange blitt til gagns, nå er turen kommet til landsbygda og bøndene der. Partiledelsen snakker om ”et harmonisk samfunn”, og ”den sosialistiske landsbygda”. I det ligger det nok både mer utjevning, og et signal om at det ikke må bli for stor sosial uro før man har kommet videre. Mange trender peker oppover og i riktig retning. Myndighetene iversetter mye fornuftig politikk, og har tilsynelatende godt grep på situasjonen. Mange mener at Kina har et av de meste kompetente lederskap i verden i dag. Like fullt peker mange av trendene i gal retning, mot en ikke bærekraftig situasjon som må føre til en eller annen form for kollaps. Kina søker derfor radikal omstilling, nye tekniske løsninger for energi, vann og miljø og en ny sosial politikk. Mye kan de lære i vest, men mye av det de kopierer er det som har ført til problemene vi har skapt for oss selv og ennå ikke løst. Kina må derfor også finne sin egen vei og nye løsninger på klodens felles problem som de møter raskere og i større skala enn noen andre. Kina kan derfor betegnes som verdens største og viktigste fremtidslaboratorium. Det er like viktig for oss som for dem selv at de lykkes.

Og i mellomtiden lever vi billig på det de produserer, mens de selv må slite med forurensningen og de sosiale utfordringene produksjonen innebærer. Det er kanskje grunn til å sende en takknemlig julehilsen og et håp om fortsatt fremgang og godt samarbeid til alle dem som strever i den moderne verdens julenisseverksted.